Saturday, October 22, 2016

Jens Thomas Anfindsen: Islam og jødene

Dr. Mark A. Gabriel var tidigare imam och professor i historia vid det i den muslimska världen mycket aktade Al-Azhar universitetet i Egypten.

För att läsa lite om HonestThinking.org och dess grundare, klicka vänligen på den här länken:

http://www.honestthinking.org/en/About_founders.html

http://honestthinking.org/no/pub/VL.2005.03.21.JTA.Islam_og_jodene.html

Denne artikkelen sto på trykk i Vårt Land 21.03.2005

Islam og jødene

En anmeldelse av Mark A. Gabriel’s bok, Islam and the Jews – The Unfinished Battle, Charisma House, Florida 2003; oversatt til norsk med tittelen Islam og jødene – kampen som ikke er over, Prokla Media 2004.

Jens Tomas Anfindsen, redaktør HonestThinking.org

Mark A. Gabriel er den omstridte forfatteren bak boken Islam og terrorisme; boken Kari Vogt nektet omtale på Institutt for Kulturstudiers debattsider, men som ble diskutert i nær sagt alle norske riksaviser; boken som er blitt delt ut til alle våre stortingsrepresentanter, men som bare Carl I. Hagen innrømmer å ha lest; boken som nå har fått en oppfølger, Islam og jødene.

Islam og jødene er dels en personlig beretning, dels et faglig dokument. Disse to aspektene av boken må vurderes hver for seg og med ulike kriterier.

På det personlige planet er denne boken beretningen om hvordan egypteren og ex-muslimen Mark Gabriel forvandlet sinnelag fra å være en innbitt jødehater, til å føle vennskap, kjærlighet og sympati med det jødiske folk. Ifølge Gabriel selv gikk dette til ved at Jesus Kristus utførte et mirakel i ham, slik at hat fikk vike plassen for kjærlighet. Dette aspektet ved Gabriels bok må tas for akkurat hva det er, et personlig vitnesbyrd.

På det faglige planet er Islam og jødene en innføring i Koranens og hadithenes overlevering om jødene, skrevet av en tidligere imam og professor i islamsk historie ved Al Azhar universitetet. Plottet Gabriel presenterer oss for er omtrent som følger.

Koranen består av en rekke åpenbaringer som engelen Gabriel skal ha diktert Profeten Muhammed. Disse åpenbaringene kom stykkevis, over en periode fra år 610 til Muhammeds død i 632. I en tidlig fase, mens Muhammed bodde i Mekka, forsøkte Muhammed å verve jødene til sitt nystiftede, religiøse parti. I denne fasen var åpenbaringene Muhammed mottok positive overfor jøder. Men jødene avviste Muhammed, gjorde narr av ham og behandlet ham som noe av en kvakksalver. Etter dette, og kronologisk sett sammenfallende med at Muhammed slo seg ned i Medina, begynte Muhammeds åpenbaringer å endre karakter, og ble stadig mer fiendtlige overfor jødene. I en siste fase befaler Koranens åpenbaringer muslimer å bekjempe jødene med sverd.

Et vesentlig punkt i Gabriels fremstilling vedrører et anerkjent tolkningsprinsipp i islamsk teologi, kalt nasikh. Et Koranvers er nasikh hvis det annullerer et annet Koranvers. Det regulerende prinsippet for nasikh er at i tilfeller der Koranens vers motsier hverandre, så har de senere versene gyldighet. I forlengelsen av dette forklarer Gabriel at de tidlige Koranenversene som taler vennlig om jødene, annulleres av de senere. Koranens siste ord om saken, ifølge Gabriel, er at jødene er islams evige fiender som er forbannet av Gud og som må bekjempes med sverd.

Gabriel vier også et eget kapittel til en rent historisk fremstilling av hvorledes Muhammed og hans hær gjennomførte flere omfattende nedslaktninger av jødiske stammer i Arabia.

På overflaten ser det ut til at Mark Gabriel vet hva han snakker om. Hvem som helst som er trent i eksegese og som vet hva det innebærer å arbeide med tekstfortolkning, merker at det er en kunstens kjenner som her uttaler seg. Det springende punkt ved denne boken er om den kan sies å tegne et sakssvarende bilde av islam. Å undersøke dette krever en sammensatt vurdering.

Skal man tro Gabriel, pålegger islam alle muslimer å bekjempe jødene. Imidlertid er Gabriel selv den første til å påpeke at det bare er de færreste muslimer forstår og praktiserer islam på denne måten. Ifølge Gabriel kan dette forklares ved at den største gruppen av verdens muslimer er en slags ”kulturmuslimer” som ikke har noen særlig dyp forståelse av sin egen religion. Disse holder fast ved de fine, hyggelige sidene ved islam, men er uvitende om- eller fortrenger islams aggressive elementer. Dernest finnes en stor gruppe muslimer som faktisk har innsikt i islams helligkrigsteologi, men som likevel ikke praktiserer sin tro fullt ut, fordi dette koster mer enn det smaker. Til sist har vi en tallmessig liten, men ikke uvesentlig gruppe av ihuga fundamentalister som har reell innsikt i islams teologiske fundament og som dessuten er villig til å sette dets lære ut i livet. Det er i denne siste gruppen vi finner ekstremisten, selvmordsbomberen, terroristen og jihadisten.

Ifølge Gabriel er det denne siste gruppen som praktiserer islam på en riktig måte. Det er dette som er det sanne islam, ifølge Gabriel. Her støter vi på bokens dristigste og viktigste tese, og, samtidig, dets svakhet. For hva er ”Det Sanne Islam”? Hvem definerer hva det sanne islam er, og finnes det bare én korrekt utlegning av denne religionen? I antagelsen av at det finnes én tolkning som utgjør det egentlige islam, gjør Gabriel seg skyldig i en overforenkling.

Dette betyr imidlertid ikke at bokens bærende tese ikke må tas på alvor. Man må huske at Gabriel er ikke ute etter å gi en sosiologisk beskrivelse av hvilke former islam opptrer i; Gabriel inntar teologens perspektiv og sikter mot en beskrivelse av religionens lære. Videre må man ta i betraktning at Gabriel kommer fra- og behandler sunni-islam. Sunniene utgjør riktignok bare én retning innen islam, men tross alt en gruppe som representerer ca 85 prosent av verdens muslimer. Til sist får man også legge inn litt takhøyde for at Gabriel har skrevet en populærvitenskapelig bok, beregnet på et bredt publikum som har lite forkunnskaper om islam. At boken nok har hoppet over visse nyanser og distinksjoner svekker den som et faglig dokument, men kan på ingen måte rettferdiggjøre en avvisning av den. En saklig vurdering av bokens bærende tese vil måtte bestå i en vurdering av om Gabriel gir en sakssvarende beskrivelse av en dominerende utlegning av sunni-islamsk teologi. Undertegnedes vurdering av dette tilsier at Gabriel har uttalt seg med slående presisjon.

Khoury/Hagemann/Heine’s store og sakkyndige Islam-Lexikon inneholder flere artikler som berører forholdet mellom islam og jødene, skrevet av muslimske lærde. Opplysningene disse artiklene gir er på en prikk (!) tilsvarende dem som oppgis av Gabriel; og saken ser ut til å nyte full konsensus blant sunni-islams lovskoler. En rekke andre originalkilder bekrefter deler av samme bildet. Dessuten det åpent for enhver å konstatere at en form for ”jødehatsteologi” spiller en nøkkelrolle i den moderne islamistiske vekkelse. Det er dette siste som gjør at Gabriels bok ikke bare er interessant, men også svært aktuell.

Islam og jødene er altfor overbevisende og altfor utfordrende til å bli tiet i hjel eller ignorert. Det får ikke hjelpe at Gabriel er en glødende nykristen eller at boken hans tegner et forskrekkelig bilde av islams primærkilder. Bokens påstandsinnhold er saklig og ligger åpent for saklig dementi. Undertegnedes vurdering tilsier at eventuelle kritikere har en vanskelig oppgave foran seg.